LÅNGSAM METOD

Å feile seg fram. Langsamt.

Det skulle ha vore langsemd. Det skulle ha vore atterhald. Det skulle ha vore kontemplasjon. Skriving på slankekur. Grenser. Tenk timeplan. Tenk endeleg orden. Eg skulle få kontroll over den endelause straumen av ord som med ujamne mellomrom rasar ut av meg. Orddiareen. Nervøs skrift. Eg såg føre meg at eg ville kome ut av prosjektet som eit betre menneske. Tynnare. Veltrena. Kanskje med reinare hud òg, til og med. Eg skulle ha lært å puste. Lært å tenkje. Eg ville ha drikka mykje te, og kutta ned på, eller til og med ut, alt sukker. Og kanskje kveitemjøl. Som ein sukkerfri lavkarbodronning kunne eg stå fram i enda av prosjektet. Eg ville ha endra livet, og meg sjølv, og kanskje kunne eg samstundes ha skrive eit og anna som kunne forandre Samfunnet.

Korleis skulle eg så oppnå alt dette? Eg skulle skrive ei setning kvar dag. Det høyrest kanskje for utruleg ut at så mykje godt skulle kome ut av noko så enkelt. Men det var altså planen. Eg såg både ante og uante vinstar kome ut av dette regimet. Impulsivitet og kreativitet skulle bli ordna og kontrollert. Slutt var det på facebook-mentaliteten om berre å kaste ut alle slags fråsegn og tenke at det kunne bli dikt. Her kunne eg ikkje skrive kva som helst, og ikkje så mykje som helst heller. Eg hadde ei line i dag, ei i morgon og så bort etter. Til saman så måtte det jo bli ein slags heilskap til slutt. Fordi det var jo det som skulle vere poenget: kontroll, rasjonalitet, heilskap. Endeleg.

Ikkje berre var planen god, men eg hadde samstundes det perfekte tidspunktet til å gjennomføre han på. Eller i alle høve starten av han. Eg skulle vere ei veke åleine heime i huset til mamma og dei. Medan dei var på ferie på Kreta skulle eg passe katten deira, Lille Pus, verdas lataste, tjukkaste og mest matglad type. Og i den veka skulle eg ikkje gjere noko, eller så godt som ingenting, eg skulle ikkje treffe nokon andre enn pusen. Dette skulle bli ei veke med gamle episodar av Beck på Canal + og endelaust regnver på terrassen. Einsemd og langsemd. Om ikkje eg skulle klare å gjennomføre denne planen då, så veit eg ikkje når eg skulle klare det.

Det var likevel ein ting eg ikkje hadde føresett då eg la den kløktige planen min. Minst ein ting, og sikkert fleire. Eg hadde opna for irrasjonaliteten. Eg hadde ikkje laga ein regel for korleis denne eine setninga skulle oppstå. Dermed gjorde eg berre som eg vanlegvis gjer, eg skreiv det første som fall inn i hovudet mitt, og det var

namnet ditt står lysande der inne mellom trea

og før eg fekk tenkt meir om skreiv eg òg

mellom lippene, pusten skjelvande

og i tillegg enno eit par line

pusten skjelvande, i dette
mellom lippene er namnet

og blada skjelv i dette
som er ditt namn

Først tenkte eg at dette nok ikkje kunne nyttast til noko, det heile var jo heilt tydeleg inspirert av namnet på tidsskriftet eg skulle skrive til. Men så likte eg det ganske godt likevel. Og så tenkte eg, fakkarten, eg kan faktisk ikkje nytte noko likevel. For eg skulle jo berre skrive ei line! Altså måtte eg stryke alt som ikkje var første line. Då blei det som dette:

namnet ditt står lysande der inne mellom trea
mellom lippene, pusten skjelvande

pusten skjelvande, i dette
mellom lippene er namnet

og blada skjelv i dette
som er ditt namn

Og kva skjedde så? Jo, neste dag så gløymde eg å skrive. Det regna heile dagen, eg åt tofu-is drakk kaffi og såg Gunvald skyte med pistolen sin, eg reiste til byn og traff ei venninne. Lillepus regjerte sofaen medan eg var borte og kom tassande for å få mat då eg kom heim. Eg åt lasagnerestene frå i går, sat vaken og såg meir Beck i reprise på Canal +. Dagen etter då eg kom på det tenke eg kva i all verda eg skulle gjere no. Skulle eg byrje på ny? Det var jo ein dag eg ikkje hadde skrive. Kvifor hadde eg ikkje skrive, ei enkelt line? Det var jo det enklaste i verda? Eg tenkte det måtte vere ein slags protest, ein slags protest mot det strenge opplegget eg hadde laga meg. Hadde eg byrja å sabotere meg sjølv igjen? Og kvifor det? Eg bestemte meg for å ikkje byrje på ny, eg bestemte meg for å late som om gleppen aldri hadde skjedd. Så skreiv eg:

Skjelvande er mine fingre som blad.

Eg skulle jo ikkje skrive meir denne gongen. Men eg hadde veldig lyst til å skrive meir. Eg hadde så veldig lyst til å skrive meir! Så eg lagde eit par parantesar, og så skreiv eg

(lysande som bladlus er mine fingertuppar

rennande ned ryggen din)

Og det var jo berre tre liner, og dei var jo i parantes, så då kunne det jo ikkje gjere så mykje, eg kunne jo berre ta dei bort til slutt. Men så tenkte eg nei, no har du juksa igjen. Så då strauk eg det ut. Strauk alt ut. Og då sat eg igjen med to liner og ein heil haug med tekst med ein penn midt gjennom. Og då blei eg så lei meg, og så skreiv eg det òg:

(lysande som bladlus
er mine fingertuppar

rennande ned ryggen din)

stryk alt ut
det er tomt men det er orden

ryggen din er berre rot
fingrane mine er berre rot

einsemda stryk ut
alt er utstroke

og det er blitt kveld

og så gjekk eg og la meg.

Eg vakna ved daggry og gjekk ut i stova og såg på pcen og dokumentet som var der. Alt var jo kaos. Då tenkte eg, søren heller, kvifor driv eg med dette? Og svaret var jo at eg hadde fått ein epost frå Helena. Og så fekk eg dårleg samvit, for kva skulle eg seie til Helena om eg ikkje fekk til dette prosjektet? Så eg la nye planar. Nye planar for å få til prosjektet. Ei line kvar dag. Men det fekk eg ta seinare. For eg hadde laga kaffi, og eg hadde sette meg i sofaen og eg såg ut på sjøen, og eg tenkte, dette må eg skrive om. Og så skreiv eg.

Og eg skreiv og eg skreiv. Eg skreiv om alt og ingenting, om katten, naboane, regnet og Beck. Eg gløymde eller dytta bort heile prosjektet, tenkte sporadisk på at no, no burde eg byrje. Men det var så fint, så fint å kjenne på den fridomen det var å kunne skrive nett så mykje som eg ville. Og alt det dårlege samvitet gjorde skrivinga enno betre. Å berre skrive var ein fantastisk og mørk glede.

Eg gjorde nokre forsøk, og dei stranda alle. Men alle strandingane vart følgd av ein regnskur av ord, orda raste ut, nedover på sidene. Og etter ei rekke mislukka forsøk så var datoen der eg skulle ha sendt det vellukka tekstlege resultatet av mitt vellstrukturerte regime. Men så hadde eg ikkje klart noko som helst regime. Eg var ein av desse som ikkje klarte å halde meg til noko system. Eg hadde feila.

Så eg skreiv om dette til Helena. Eg skreiv at eg ikkje hadde fått langsemda til. Eg tenkte no, no kjem eg til å skuffe ho, no kjem ho til å bli sinna og lei seg og alt som er. For kven er det eigentleg som ikkje ein gong klarar å skrive ei line kvar dag? Det er jo ganske dårlig. Og så skjedde det som eg ikkje hadde trudd: Helena skreiv attende at det var heilt greit. Då blei eg så letta. Eg blei så utruleg letta. Og så spurte ho meg, om kanskje kunne eg skrive om kvifor heile prosjektet hadde feila. Ja, for kvifor hadde det det?

Det tok meg ein stund å klare å skrive eit svar. Kvifor hadde det feila? Litt fordi eg var redd for å feile igjen. Så eg utsette svaret, litt som eg hadde utsett prosjektet, til eg tilslutt tenkte, Kristina, slutt med dette tullet. Sett deg ned og skriv. Og så gjorde eg det, eg skreiv, og som vanleg var det ikkje mykje langsemd over det. Men, skitt heller, sånn fekk det vere. Og ettersom eg skreiv så skjedde det magiske at eg fann fram til noko. Eg fann fram til den sjølvforakten som hadde drive meg inn i prosjektet saman med ønsket om å kontrollere. Men skrivinga er ikkje alltid så lett å kontrollere. Og takk det som måtte finnest av høgare makter for det.

For ved å feile i det nevrotiske prosjektet mitt fann eg fram til noko eg burde ha visst frå før: Det finaste med skrivinga er at eg i dei augneblinkane eg hamrar over tastaturet kjenner meg fri. Eg gløymer alle dei krava eg ofte elles har til meg sjølv, eg sluttar å tenke, eg berre er. Fri frå krava til system, til rasjonalitet, til orden. Eg skriv, så får ein sjå kva det blir. Litt no, og mykje då. Og nett dette er jo det vakre med skrivinga, det er jo derfor eg er så glad i henne: Når eg skriv legg eg for nokre augneblink bort alle krava til meg sjølv.

Det fekk meg til å tenkje, æsj, kor treig eg er. Kor lenge eg har levd og tenkt at eg er mislukka. Kor lenge eg har tenkt at eg treng eit system for å ordne alt kaoset. Alt det vakre kaoset. Eg tenkte, det er kanskje den vakraste og mest langsame prosessen i verda: Å lære at det er greit å ikkje få alt til. At lukka kan vere å mislukkast. At alt rotet er fint. Og at om du ikkje fekk til det du hadde tenkt, så kan det bli fint likevel. Og best blir det kanskje om det ikkje blir som planlagt.

Kristina Leganger Iversen

|