ETT LYSANDE NAMN

KONTAKT red@ettlysandenamn.se

ANSVARIG UTGIVARE Helena Fagertun

Lyden av øy

Om Øyafestivalen 2012

2011:

22/7

23/7

24/7

eksplosjonen stoppar bare klokka på Youngstorget, Oslo. Jorda går framleis kring sola. Sola er ei brennande øy, universet eit hav av luft. Pulsen blir større enn kroppen. Eg tar takta av sommaren 2012. Pressekonferansar frå Politihuset blir pulsåra mi. Regelmessige meldingar frå fjernsynsskjermen: Ver heime! Vis omsyn og varme. Ver med venner. Overgongen mellom stova og Politihuset er glidande. Autoritetspersonar er personlege om traume og sorg. Statsrådar er private. Tenåringar frå Utøya bråvaksne, medieproffe, formelle. Kyrkja viser seg som den av statlege institusjonar med best beredskap i krisetider. Eg kjenner ikkje landet mitt att. Frå stilla etter eksplosjon og skyting, står ny elydar opp. Domkyrkja opnar dørene mot Stortorget. Sakrale rom feidar over i dei profane. Overdimensjonerte paukeslag har lamma høyrselen vår. Likevel har vi aldri vore så lydhøyre. Refrenget av sommaren 2011 er musikalitet: Må vere musikalsk, seier redaktørane i avisa der eg jobba. Bodskapen frå Verdens Gangs Hans Petter Schøll når aukande antal muslimar får skulda for problema i Europa: Etter sommarens terror er ikkje skuldnadane så veldig musikalske lenger. PR-rådgjevar Thomas Skjennad ironiserar over Carl I. Hagens fråsegn om terror-etterforskninga: Carl I. er virkelig musikalsk for tiden.

Bare veker tidlegare skulle alle journalistar ha integritet. Denne sommaren blei eit nytt ord repetert jamnleg: Musikalsk er i følgje Store Norske Leksikon frå det latinske musicalis, som er frå musikk; kunsten til musene, og musikk: toner i en estetisk helhet av rytme, melodi og harmoni. Det er ein ting at komponistar og soloartistar er hjelpeslause utan rytmesans. Men ei dobbel hjelpeslausheit kjem når ein ikkje kan tune inn til fellesskapet. Ein skal fungere i samspel, helst med staten: Den fjerde statsmakta kjenner seg fram i samfunnet: Redaksjonar søker stemmingsbølgjer, og vel slik saker, og vel dei vekk. Kjensla for tid og aktualitet ligg til grunn for prioriteringar. Kva som fortener spalteplass eller ikkje handlar ofte om stoffet er tidleg eller seint. Musikalitet kan vere av dei viktigaste eigenskapane til ein redaktør. Rytme bind form og tema saman i avisenes kultursider. Kunnskapen om samtida ein nøkkel til Björk Gudmundsdottirs kunstnarskap. På eit mikronivå handlar det om empati og medkjensle. Men også om rytmelære; om den klassiske grunnutdanninga hennar. Overordna, handlar det om kjensla hennar for musikktrendar i samtida. Etterutdanninga hennar er research frå dansegolva på verdas heitaste undergrunnsklubbar. Björk har høyrt siste skrik. Men i staden for å synge med det populære koret, har ho tatt musikken til framtida. Tidvis framandgjerande, med mot til å vere ukommersiell. Sisteplata Biophilia var framfor tida si då ho kom. Applikasjon og album i eitt, og med eit miniforedrag i fenomenet biofili:

Welcome to Biophilia, the love for nature in all her manifestations:

David Atthenboroughs sobre oxfordengelsk introduserar applikasjonen. Han var ein av Björks store heltar då ho var jentunge. Andre av barneheltane hennar var Charles Darwin, Julie Andrews, The Beatles og Karius og Baktus. Virus, biller og beats frå byrjinga av musikkarieren. Björk er bare 12 når ho debuterar som plateartist med diskoalbumet Björk. Nokre år seinare, på turne med Sugarcubes, byrjar dei ovanfor nemnte vitjingane til undergrunnsklubbar. I London plukkar ho opp nye rytmar, som trip hop, og tar med seg heim til Reykjavik. Ho blandar sitt eige uttrykk med det siste frå London, og gir ut den dansbare Debut. Den neste plata har tyngre rytmer. Post Post er bassen djupare. Som frå djupet av ein sprekk i Vatnajökullen, kan ein høyre lyden av jordas hjarte. Ein kvilepuls av smeltevatn pulserar der nede. Taktfaste klukk på breen. Putring frå geotermiske kjelder: Kloden lettar på kleda der Island bryt Atlanterhavet. Kva kan vi journalistar lære av Björk, Biophilia, og lyden av øya i vest?

Domestica er arbeidstittelen for plata kor ho brukar bestikk, hushaldningsmaskiner og sin eigen stemme som rytmeinstrument. Medulla hentar all lyd, all rytme frå stemmer. Det islandske samfunnet er eit kor av stemmar. Difor har eg ikkje tilsett ein journalist, men brukar bare frilansarar: For kvart nummer nye bidragsytarar, seier redaktøren i The Reykjavik Grapevine. Eg spør han kva samfunn Reykjavik ser ut som, gjennom avisa hans. Eit av borgarar med integritet: Kvar og ein av dei med sine einskilde oppfatningar av verda, svarar redaktør Haukur.

Integritet har vore eit moteord i avisredaksjonar og medieutdanning i Noreg også. Eit paradoks, poetisk? Kanskje; kontradiktivt, umuleg: Ein kan ikkje både vere ei øy, og vere ein del av det store kontinentet. Ikkje følgje strømmane og ha integritet skulle ikkje gå an. Men om ein kallar det poesi er det muleg. Om ein kallar det ein uoppløyseleg dobbeltheit, då kan ein kanskje kalle det poesi. Poesien lyg på det mest ærlege viset, meiner den norske forfattaren Steinar Opstad, og skriv i den siste essaysamlinga si, Himmelretninger: Et dikt bør målbære en verdensanskuelse som kan føre til at dikteren risikerer å bli avvist like ofte som omfavnet. På denne måten blir øyen eit dikt. På denne måten har dette relevant for Norden i dag:

Ein ønskjer gode samfunnsanalyser frå sjølvstendige tenkarar. Men å ha god nok tid til research, og analysen av den, er vanskeleg i ei tid av underbemanna redaksjonar. Parallelloppdrag og ikkjebetalt overtid er kvardag - og kveld for journalistar i nokre av dei viktigaste avisene våre. Tilfang av plattformar for publisering gir potensial for større ytringsfridom, meir openheit, demokrati. Også dette ei av låtene frå fjorsommaren: I litteraturen snakka ein om kvantitet som kvalitet. Men kor stort kan verk vere, før det mistar djupet?

Så sært, så kult, skreiv Aftenpostens meldar om konserten etter Roskildefestivalen. Kult er å kommunisere. Sært treng ikkje bety kryptisk. Smalt kan bety lokalt. Blir det lokalt nok, blir det også allment. Medienes forståing av kva som er kult kan vere misforstått. Hipsterjournalistikk er ikkje nødvendigvis vegen ned til samfunnshjartet.

22/7

23/7

24/7 2012: Journalistar er attende i Utvik: Vi pleide å irritere oss over bråket frå høgtalarane på Utøya. No saknar vi det, fortel camparar ved Tyrifjorden. Men dei kom alltid attende til lyden av sommarleirar og konsertar. Bare veker seinare, august 2010, rekk lyden av Øya frå Bjørvika via Oslo sentrum og heilt til min heim på Torshov. Det er lyden av glad ungdom og musikarar med integritet. Øyafestivalen skal ha skryt for å vere relativt smale, og likevel trekke til seg så mange publikummarar. Og for å spele på lag med storbyen: Før det blir midnatt er forsterkarar slått av, høgtalerlyden stilna. Øya følgjer rytma av byen. Frå stilla etterpå kan nye lydar stige opp. Som Love for humanity, in all her manifestations.


Mette Karlsvik | Om eg var ei øy, var eg helst ei lita øy. Helst ei øy med løyndommar, som Mirabellaøya. Mirabellaøya er ei øy teikna av vassmåling. Ho finnst berre i barnebøkene, og har ei øy i øya, eit hav i havet; ikkje heilt ulikt Biskops Arnö. Om eg ikkje hugsar feil, så var det også der ei øy i øya, og ein heil del mysterier og forteljingar; djupe dungeons og daudvegar. Men kanskje er dette bare noko eg har dikta opp sjølv. Ja, var eg ei øy, då ville eg vere ein diktar. Ikkje ein stor ein.

Till kartan